En
av mine kunder er en tidligere juniormester på ski. Vi kom derfor naturlig nok i snakk om trening m.m. Jeg fortalte om min erfaring med eiere/bedriftslederes forhold til trening og konkurranser (ref tidligere blogginlegg Birken på under 4 timer).
Han fortalte til gjengjeld om sine erfaringer med kamerater/mannlige bekjentskaper i moden alder, og deres behov å prestere godt i mosjonskonkurranser. Han hadde selv i en periode gjenopptatt mye av treningen sammen med en gjeng, hvor konkurranse og trening var/ble selve meningen med livet. Etter
en stund følte han dette ble helt feil. Hvorfor brukes all denne
energien på en helt selvstendig egotripp? Hvorfor brukes ikke denne energien til noe meningsfylt for samfunnet i stedet?
Når voksne mannfolk gråter fordi, skia ikke er riktig smurt i en mosjonskonkurranse, da må det være noe
fundamentalt feil, mente han. Og det høres ut som en helt riktig slutning.
Han fortalte til gjengjeld om sine erfaringer med kamerater/mannlige bekjentskaper i moden alder, og deres behov å prestere godt i mosjonskonkurranser. Han hadde selv i en periode gjenopptatt mye av treningen sammen med en gjeng, hvor konkurranse og trening var/ble selve meningen med livet.