Bare jeg blir pensjonist!

Pensjon er en rettighet vi har kjempet frem i norsk arbeidsliv. Takk og pris for det. Det er et veldig bra sikringssystem i velferds-Norge. Men det er noe som skurrer. Aldri har vi vært så friske som nå, og aldri har vi gått av så tidlig med pensjon.

Var det meningen når pensjonen ble innført på 60-tallet, at vi skulle være pensjonsmottakere i 30-40 år?  I løpet av et liv mottar vi 19,2 mill og gir tilbake 5,2 mill til Staten.

Dagens ultimate lykke er å komme oss til den tredje alder.  Vi er arbeidsføre, forhåpentligvis ved god helse, og da skal vi kose oss, reise, være på golfbanen, og ha fri til å bestemme dagene selv. For i den fjerde og siste alder blir vi for skrøpelige til det.

Moren min er 79 år, og jobber 100 %. Hun blir skikkelig provosert, når 62-åringer kommer til henne og forteller om hvor deilig det skal bli å gå av med pensjon! «De er jo bare ungdommer», mener hun. "Hva i all verden er poenget med gå av så tidlig"?

Før gikk man av med pensjon, når man var for sliten og syk av å jobbe. Nå ser vi på kalenderen. Vi har fått en kronologisk alder.

Min tanke blir da! Hvordan kan vi som er friske og arbeidsføre i dette samfunnet bidra, slik at vi unngår at pensjons- og velferdsytelser eksploderer?    Har vi ikke et ansvar for å hjelpe til så lenge vi kan i arbeidslivet eller på andre områder? Er vi ikke medansvarlige for, at det er penger i statskassa til våre etterkommere? Er det så verdifullt å spille golf og har fri!
Skal vi virkelig trekke opp velferdsstigen etter oss?

Jeg bare spør!  Aftenposten hadde disse artiklene mandag 12. august:
Frykter sønnens generasjon overtar et Norge i minus.Og våre forfedre har bygget et femstjerners-hotell og vi har sjekket inn